RITT: Drammen Enduro 2025

Vi er tilbake i Drammen for 2025-utgaven av rittet som alltid blir en thriller, et mysterium og et ellevilt drama! Vi er fire mann som stiller til start. Det er ikke ille, men det er ikke helt bra heller. Vi sparer miljøet og drar ut av Oslo med bare to biler, da Henning har gått med på å plukke opp en Portugisisk Venezuelaner som måtte fraktes til Drammen. I betaling fikk han Karma, som han brukte opp på de tre første etappene. Mer om det senere.

Det koker. I skogen, på fjellet, og i hodet. Jon ser mot solen og myser. Han ser rask ut i dag og sier ikke så mye. En dyp konsentrasjon. Fredrik klager over å bare ha fått to sikkerhetsnåler til startnummeret. Faen ta dem, tipper jeg han tenker, man får jo ingen ting på ritt disse dager.

Denne gangen har laget bestemt seg for tidlig start, men surr med sikkerhetsnåler gjør at ingen innser at køen blir lenger og lenger. Vi ender da opp sånn 3/4 bak i feltet. Ikke ideelt, men ikke helt ille heller.

Etappe 1 
Snakk om pangstart. Jeg gleder meg til den dagen vi får en litt kort og god startetappe i Drammen. Bare sånn for å komme i gang og starte opp maskineriet. Men Drammenserne er kjent for å være brutale sadister, så vi hopper rett over forretten og blir servert blodig biff med en gang. Ikke misforstå meg, Etappe 1 i årets utgave er rålekker, perfekt stekt og en signaturrett. Den er leken i terrenget, variert og utfordrende, men helst ville jeg hatt den litt seinere på dagen og ikke til frokost. 

Etappe 2
Syrefest. Ja, det er det faktiske navnet. Du vet hva som kommer, men det er umulig å planlegge for. Akkurat som Burning Man. Smerte er uunngåelig, men kortvarig. På målstreken blir man skutt ut som en ny person. Egoet er enten knust, eller så får det seg en boost:

Jeg passerer Fredrik. Han har gått over styret, men har det heldigvis bra, fysisk sett. Mentalt? Tviler. Det er selvsagt leit for Fredrik, men bra for meg som hadde som et av mine mål å knuse han langt ned i sykkelskoa i dag. Og nå, ja nå har jeg han i min hule hånd. Bare en katastrofe kan forandre på det.

Etappe 3
Katastrofe! Allerede ut fra start kjenner jeg at noe ikke er helt som det skal være. Det er noe med balansen i kroppen. Som om jeg har blitt besatt av en demon. De tankene, om at jeg hadde Fredrik i min hule hånd, ja de skulle jeg spart meg for! Jeg bommer på åpenbare smarte linjevalg og finner ikke rytme. Jeg må bare komme meg ned. Men demonen slipper ikke taket: Krønsj! Jeg går nesten over styret og tar et tråkk for å komme opp i fart igjen, men ingen respons. Ser ned. Faen. Kjedet har røket. Peller det av, stapper det i lomma og fortsetter med tyngdekraften. Både Jon og Henning fiser forbi meg. Løpet er kjørt! 

Etappe 4
Elsykkelruta. En ganske kjedelig, kort og flat etappe som skulle vise seg å bli skjebnesvanger for Henning. Bare noen hundre meter ned i løypa går det galt og han blir nummer to som går over styret i dag. Dessverre går det såpass hardt utover skinka at han velger korteste og mest komfortable vei tilbake til start. Resten av etappen var begivenhetsløs affære, som alle bortsett fra skinka til Henning kommer til å glemme.

Etappe 5
Dagens flytsti! Vi er redusert til tre mann og foran oss ligger noe av Drammenmarkas beste. Vi kommer alle tre gjennom med store smil. På en måte besøker vi Etappe 1 på nytt, men gode og varme og klare for det som kommer. 

Jeg innser plutselig at hele løypa i årets utgave av Drammen Enduro er en svært nøye sammensetning av spor, og at her er det ingen tilfeldigheter. Alt hører sammen og alt stemmer med det som var og det som kommer. 

Etappe 6
Dette er det lille segmentet i anlegget som ender opp ved start. En slags finale med hensikt å fange opp tidtakerbrikkene. Jeg ser egentlig ikke på Etappe 6 som en del av rittet og savner litt liv og røre når jeg kommer i mål. Husker du den gangen det var musikk og speaker som tok deg i mot? Det var tider det! 

Tradisjonen tro så blir det burger og brus på verandaen, mens vi snakker om hvor flinke vi har vært. Men så tikker resultatene inn og vi blir minnet på at den eneste av oss som kan sykle er Jon, som lander på en historisk beste 6.plass! Gratulerer! 

Jeg må se meg slått av Fredrik, og synes egentlig ikke det er helt greit. Men i denne type sykling er det bare en som er ansvarlig for resultatet, og det er deg selv. Går du over styret? Din feil. Mekaniske problemer? Din feil. Du skulle valgt en annen linje og du skulle gjort bedre forberedelser. Du rår over din egen skjebne.

Forsidebilde: Anna Brandsdal, annabrandsdal.no