Enduro. Smak litt på det ordet. Enduuuuro. Det høres ut som en form for ADHD.
Å nei, har du hørt om Bjørn?
Han har blitt diagnostisert med Enduro.
Det ser ikke lovende ut. Han greier ikke sitte stille.
Og det har spredd seg til gallegangen.
Beskrivelsen av årets ritt var selvsagt helt lik som i fjor: Bli med å sykle Trysils råeste stipartier.
Vi har skjønt at det bare er gudene som vet hva det betyr, så det eneste naturlige å gjøre er å dra et steg nærmere Gud: Trysilfjellet. Halleluja.
Fjorårets ritt var ikke spesielt Halleluja, så jeg gledet meg ikke spesielt mye. Jeg tenkte som mennesker som meg gjør, at det kommer til å bli cirka likt som det var. Ifølge ChatGPT gjør det meg til en konservativ, tradisjonell, risiko-sky og pessimistisk person som liker å opprettholde status-quo. Snakk om reality-check.
Men, knærne holder bare et par år til, så vi kan like gjerne prøve igjen før det er game-over.
Reglene for helgen:
Vi drar ikke hjemover før premieutdelingen er ferdig
Vi spiser på McDonalds på vei hjem
Det er ikke lov å surmule over egne dårlige prestasjoner i bilen
Fredag 13. september.
Jeg elsker å etterlate kone og barn hjemme. Jeg spurte også ChatGPT om hva dette forteller om meg. Man får veldig mange forskjellige svar alt ettersom hvordan man formulerer spørsmålet, men jeg velger å gå for denne beskrivelsen (som fungerer best på engelsk): An adventurous, free-spirited escape-artist and man-child.
Så da drar jeg nordover, på eventyr, med tre andre man-children. Og det tar ikke lang tid før eventyret starter. Hvem tror du ikke kjører samme vei som oss? Nordover på E6en? Joda: Linni Meister.
Lørdag 14. september.
Det tikker inn en e-post fra Trysil Enduro HQ. Sjefstrateg Fredrik går straks til verks og i løpet av ett til to minutter vet alle hvor vi skal og hva vi skal gjøre.
Det var en umiddelbar begeistring for at årets løype ikke lignet så mye på fjorårets. I tillegg er været betraktelig bedre, så alt lå til rette for en gledens dag på sykkel.
RITTDAG. Søndag 15. september.
Dekk-check:
Framdekk: Magic Mary Super Downhill Ultra Soft, 25 PSI
Bakdekk: Big Betty Super Downhill Ultra Soft, 28 PSI
FE1
Som «vanlig» står man på Farts Etappe 1 og venter. Vi, veteranene, vet at ventetiden blir en kald affære en tidlig høstmorgen i Trysil. Men jeg, vanedyret, har glemt dette fra i fjor, så i år som i fjor står jeg også i år med henda i lomma, skrumpetiss og nervøse nerver.
Første etappe er alltid en reise. Man har ikke kommet seg inn i dagens rytme og jeg føler på et litt behagelig og ubehagelig press. Det er akkurat dette presset som jeg mistenker er godt for meg, uten at jeg kan være helt sikker. Hverdagen hjemme er ellers så forutsigbar og ofte litt monoton. Hjemme er Groundhog Day.
Det er alltid på enduroritt at jeg innser at jeg har et problem med klikkpedaler. Vanligvis fester jeg meg i pedalene, og trekker meg ut, uten å ofre det en tanke. Men her på startstreken virker oppgaven nærmest umulig.
Men nå jeg først kommer på sykkelen så løsner det. Man svever. Fun fact: Vår mann Jon vant denne etappen i gammlisklassen!
FE2
Demper-check:
Gaffel: Rockshox ZEB Ultimate, Charger 3.1, 170mm (Fullstendig overkill)
Shock: Rockshox Super-Deluxe Ultimate Air
Med Etappe 1 over og unnagjort har jeg fått litt adrenalin inn i systemet og grep om styret. Alt blir bedre da.
FE2 er variert kost. Her skal du først stupe ned en grusvei i aller tyngste gir, så inn på en myrete rutsjebane, før du må kjempe deg oppover (!) en sleip og jævlig singletrack. Når du er ferdig med det, skal du med hjertet som er i ferd med å falle ut, banke på videre nedover en evig lang serpentner før du kollapser på målstreken.
FE3
Bike-Check:
Deviate Claymore XL. Denne sykkelrammen er et hårete beist nedover og selv de pyseste pysene (som meg) kan nyte godt av dette. Men når det flater ut, eller stien foran deg peker litt oppover, blir den for meg en blåhval. Men andre ord, så trives den best nedover.
FE3 er en perle av en sti. Jeg er tom for ord. Hadde den vært enda litt lengre hadde den vært perfekt. Dette er Trysil på sitt beste.
FE4
Drivverk:
XTR over hele linja. 1x12. 32 tenner foran. Jeg er ganske sikker på at dette er det smidigste mekaniske drivverket som finnes.
Opp i fjellet. Altså, helt på toppen av fjellet. Mot toppen får jeg flashbacks fra hypotermi året før og heldigvis er startporten tom når jeg kommer meg opp. Så da er det bare å dra på seg brillene og komme seg ned fort som fy. Jeg synes Trysil-gjengen har vært flinke til å lappe sammen stier og veier og funnet fram til spennende variasjoner. FE4 er et skikkelig lappeteppe: høyfjell, hogstfelt, parkeringsplasser, boligfelt og til slutt et lite mareritt av en singletrack som spiser sykkeldeler. Det er ikke mangel på bøyde girører, bremseskiver og løse kjeder i målområdet.
FE5
Bremser:
XT. Ikke noe jåleri. Bare solide og responsive bremser som har bestått tidens test.
Sten. Mye sten. Været de siste dagene før har gjort sitt med denne løypa. Tenk hundretusen sten på størrelse med et baby-hode, dekket i gjørme. Det skal godt gjøres å finne flyten her! Så stuper den ut i en del av Trysil sin nye parkløype, som sikkert er helt rå hvis du tør å ta i på hoppene, men gir absolutt mest angst for sånne som meg som bare blir sjøsyk i sånt bølgelandskap. Så er det rett ned slalåmløypa, gjennom anlegget, over air-baggen og i mål. Jøye meg.
Epilog
For en opplevelse. Jeg må ta av meg hatten for Trysil denne gangen. Dette var bra greier. Det er ikke så lett å innrømme det, men jeg tok feil. Det kan ikke være så lett å diske opp et fat med etapper som er så variert, så overkommelig for de fleste og som skaper en hel helg med fantastisk sykling. Well played. Vi ses neste år.
FOTOCRED: GINTARE KALKAUSKATE & OLA MATTSON
