5-utgaven av Trysil Enduro gikk av stabelen 16-17 september. Selveste avslutningen av en nokså mager enduro-sesong preget av ekstremvær, kanselleringer og faenskap.
Så når Trysilgjengen lovet et morsomt sykkelritt som utfordrer rytterne på Trysils råeste stipartier, kunne vi jo ikke gjøre noe annet enn å ignorere det gamle ordtaket «gamle ben knekker lett», stikke til fjells, og å skade oss selv. Hvem kjører?
Etter et ellevilt og brennhett Drammen Enduro på forsommeren, skulle vi endelig på’n igjen. Jeg hadde noe unfinished buisness med min gode nabo Joachim som slo meg med det som føltes som ett hav av tid. Nå var det payback-time. Med bare ett fullført enduroritt dette året for vår del, var det vinn eller forsvinn.
Joachim er et råskinn, men jeg visste innerst inne at målet var innen rekkevidde. Spørsmålet handlet om hvem som hadde dagen, og i enduro kan alt skje. Sykkelen fungerte bedre enn noen gang og oppgraderinger og justeringer var på plass. Dette kom til å bli tett.
Fredag 15 september pakket vi bilen med det vi trodde vi trengte, verken mer eller mindre. Helst mindre, fordi jeg fikk streng beskjed om at det var dårlig med plass. Men hva trenger man egentlig? Vi skal sykle, og sove, og hvor kaldt kan det egentlig bli i Trysil i september?
Jævlig kaldt tydeligvis.
For en tynn osloflis som meg selv, uten noe særlig spekk eller muskler, ble treningssdagen på lørdagen en kald og karakterbyggende opplevelse. Jeg hadde gjort det man aldri skal gjøre, jeg hadde ignorert den første og kanskje viktigste regelen i boka til både Lars Monsen og Bear Grylls: Du kan godt være kald og du kan godt være våt, men er det noe kroppen ikke fikser så er det å være våt og kald på samme tid.
Men der sto jeg, våt og kald, midt i skogen, og ristet. For en idiot. Og jeg som trodde jeg hadde vært ute en vinternatt før.
Jeg siger gjennom dagen som en våt gatehund mens jeg prøver å memorisere løypene og huske de rette tingene. Hvor skal man være ekstra på vakt, hvor skal man gi gass? Men kanskje aller viktigst, når kommer den varme dusjen? Jeg innser at jeg har mistet fokus.
Etter en gjennomkjøring av løypene på østsiden av dalen stikker vi tilbake til anlegget for en ekstra gjennomkjøring av første etappe. Og det er i stolheisen opp at jeg faktisk fryser i hjel. Sayonara. Det er ikke helt uventet siden den norske stolheisen er en av de aller kaldeste plassene på hele jordkloden, kun slått av platået på øst-antarktis som jeg har lest kan bli noe sånt som minus hundre grader på vinteren. På toppen prøver jeg alle triksene i boka: Hendene ned i underbuksa, armsveiv, og noen skikkelige trøkk på pedalene i håp om å få varmt blod pumpet tilbake til hendene.
Men kroppen har gitt opp og nekter. Den har ofret hendene mine for å passe på vitale organer. Det er jo på en måte helt greit, men jeg kan fortelle deg at det å sykle i Trysil Bike Park uten følelse i hendene ikke er helt ideelt.
Det tar en time eller to å få følelsen tilbake i kroppen og jeg kan endelig rekke blikket fremover. Hva er slagplanen? Jeg aner ikke. Og Joachim har virket trygg på sykkelen i hele dag. Dette lover ikke bra.
Tilbake på hytta får jeg en beskjed fra min kjære samboer. Hun har vært på Finn.no og kjøpt to gullfisk av en polakk på smestad. Hvorfor det lurer du på? Da er vi to. Men jeg har ikke tid til å tenke på gullfisker fra smestad. Jeg må ha fokus. Jeg må hvile. I morgen er den viktigste dagen i hele september.
Søndag. Rittdag. Ugh..
Enduroritt er en morsom greie. I motsetning til andre sykkelritt, der man hele tiden fortsetter fremover, oppover og nedover, har man i et enduroritt flere sjanser i løpet av dagen til å roe ned, tenke og reflektere over hvor hinsides dårlig det går. Eller, hvis du har en god dag, hvor utrolig bra det faktisk går. To like farlige tanker.
Hvordan det faktisk går får du ikke vite før slutten av dagen.
Første etappe, første bom. Jeg har PTSD fra treningsdagen og finner verken flyt eller fart. Jeg finner knapt veien ned. Jeg har gått i den klassiske fella kalt overanalyse. Jeg ler av meg selv. For en nisse! Hodet er fullt av tanker.
Resten av gjengen driver med high-fives og snakker om hvor sjukt fett det var. Hvor gamle er de egentlig, fem? Jeg skjønner at jeg er den eneste voksne her nå, så jeg fortsetter å være sur og voksen. Det er usjarmerende å være sur, og det gjør meg enda surere å tenke på at jeg i tillegg til å være sur, så er jeg også usjarmerende.
Andre etappe, andre bom. Det er kanskje bare meg, men når jeg sykler ser jeg knapt sperrebånd og løypemarkering. Alt blir til visuell grøt og hvis det ikke er klinkende klart hvor jeg skal så surrer jeg rundt som en halvblind sau. Endelig i bånn og sånn passe misfornøyd, men en liten nyhet gjør solstrålene litt varmere og litt vakrere: Joachim har bomma enda mer enn meg. Snakk om å glede seg over andres uhell. Passe usjarmerende det også.
Tredje etappe! Er over før den starter. Var det 50 sekunder?
Fjerde etappe. Vi dytter syklene oppover i skogen og gjør oss noen tanker om løypa. Nærmest toppen blir vi stående å se på rytterne som passerer i det øverste partiet. Krasj etter krasj etter krasj. Løypa er en krigssone. Stein, gjørme og trær gjør alt i sin makt for å knuse sykkelrammer, hjul og menneskekropper. Jeg tenker at her må jeg bare komme meg ned som ett stykke, uansett hvor sakte det går.
Femte etappe. Det er nok dagens kuleste sti og på gårsdagens treningsrunde koste jeg meg. Men i dag er jeg fullstendig passasjer og det føles som jeg er en karakter i en tegneserie som på død og liv holder fast i sykkelen som jobber seg nedover terrenget. Greit nok, tenker jeg, og passer bare på at sykkelen går sånn cirka i riktig retning. Det er ingen lekker eller stor prestasjon, men vi er ferdig, og det er da noe.
Vi surrer rundt i området der resultatene skal annonseres og premier skal løftes i været til ruvende applaus. Skuldrene senkes og det blir øl i solveggen. Vi venter. Og venter. Og venter. Og så kommer til slutt nyheten: Det har blitt surr på tidtakingen på flere etapper. Alt må dobbelsjekkes og «kvalitetssikres». Det kommer ingen resultater i dag.
For et antiklimaks.
Som de toppidrettsutøverene vi er fyller vi opp tanken med McDonalds i Elverum og peker nesen mot Oslo. Og med hodet fullt av tanker om hva som skjedde på Trysil Enduro 2023, og magen full av ultrabehandlet drittmat, dupper jeg av i bilen og jeg har en drøm.
Jeg drømmer om gullfisk. Om gullfisk fra smestad. Eller var det gullfisk fra polen? De svømmer rundt i akvarie sitt glad og fornøyd. De bryr seg ikke om hvor fort de svømmer eller om hva som er rundt neste sving. De tar det bare som det kommer. De flyter gjennom livet. Det er god drøm og et øyeblikk ønsker jeg at jeg også kunne være en gullfisk.
Jeg våkner av at G-kreftene i bilen har tatt seg opp etter at Fredrik nå leter etter en alternativ rute til Oslo gjennom tettbygde strøk. Mens vi raser gjennom bygda forteller Fredrik om dagene han jobbet hos Bring, og jeg innser at dette er nok den farligste delen av hele turen.
Huset er mørkt når jeg kommer hjem. Det pleier å være stille, men akkurat i kveld hører jeg en høylytt during fra kjøkkenet. Jeg aner ugler i mosen og inne finner jeg et trist lite akvarium med en sirkulasjonspumpe som gjør at det rister i veggene.
De to gullfiskene fra smestad virker likeglad, men jeg skjønner med en gang at dette ikke går. Skal vi ha akvarium, så skal vi faen meg ha et skikkelig akvarium.
Gullfiskene er akkurat den distraksjonen jeg trenger. Et nytt prosjekt. Jeg glemmer bort hele Trysilgreia og tenker bare på fisker. Jeg googler etter stilige akvarium og fordyper meg i aquascaping, fisker og planter. Trysil Enduro, hva er det? Hvem vant? Hvem bryr seg.
Akvariegnisten er på ingen måter slukket når jeg våkner dagen etter, og jeg putter dame, barn og gullfisk i bilen og setter kursen mot stedet der drømmer går i oppfyllelse, PetXL på ALNA-senteret.
Akvariemannen på PetXL skyr ikke unna og går hardt ut. Både akvariet og gullfiskene fra smestad er helt feil. Han er snill nok til å ikke kalle oss for noen udugelige amatører, men jeg ser at det er det han tenker. Akvariet er altfor lite og gullfiskene kommer vi bare til å få problemer med.
Jeg vet hvordan man skal være kunde i en spesialforretning. Man skal være ydmyk, lærevillig og åpen. Resultatet blir alltid bedre hvis du hører på ekspertene, og spør dem om hva de ville gjort. Folk blir utrolig glad i deg hvis du får dem til å snakke om sin lidenskap.
Akvariemannen biter på agnet og blir vår aller beste venn i førtifem minutter. Han anbefaler det perfekte oppsettet. Et oppsett han har selv faktisk. Alle er bare super glad. Vi ler og tuller. Og jeg har ikke ofret en tanke til Trysil Enduro på snart tjufire timer. Akvarium funker!
Vi har det så gøy at akvariemannen glemmer å scanne halvparten av varene våre. Han innser det til slutt, men bare gidder ikke å korrigere, og jeg tror det er fordi han vet at han har skapt nye akvariemennesker, og kanskje fordi det ikke er hans butikk.
Nå skal vi hjem og preppe vårt nye akvarium og gjøre det klart for fisk. Akvariemannen sier at vi kan komme tilbake om en uke, med noen vannprøver, så skal han vise oss de perfekte start-fiskene. Men ikke sånn kjip fisk som alle skal ha. En skikkelig morsom fisk. En hemmelighet han bare skal dele med oss. Jeg smiler fra øret til øret, tenk å ha huset fullt av morsomme fisk. For er det noen som kan flyte gjennom terrenget, så er det de!
Fotokred:
- Anna Brandsdal https://annabrandsdal.no/
- Zen Sykkel
